Pride er gay

Fra modig motstandskamp til prideparade: Homobevegelsens utrolige reise

Historien om homobevegelsen i Norge er en bemerkelsesverdig fortelling om mot, utholdenhet og seier. Fra de tøffe tidene da homofili var kriminalisert og stigmatisert, har bevegelsen kjempet seg frem til en posisjon der regnbueflagget vaier stolt fra offentlige bygninger, og Pride-parader fyller gatene med farger, musikk og feiring. Dette er historien om en av vår tids mest vellykkede sosiale bevegelser.

Illustrasjonen er generert med kunstig intelligens.

Gjesteskribent: Tom Michaels (pseudonym)

Dette innlegget er skrevet av en anonym bidragsyter. Jeg kjenner skribentens identitet, men publiserer teksten under pseudonym etter ønske. Innholdet står for skribentens egen regning. At han velger å være anonym, sier noe om hvordan enkelte ytringer fortsatt oppleves som risikable.

Dette er en del av et pågående prosjekt for å løfte perspektiver du sjelden finner i de etablerte mediene. Mer info kommer.

De modige pionerene
Da DNF-48 (Det Norske Forbundet av 1948) ble grunnlagt, var homofili fortsatt omfattet av straffeloven. De første aktivistene risikerte alt – jobb, familie og personlig sikkerhet – for å kjempe for grunnleggende rettigheter. Disse pionerene, med Kim Friele i spissen, la grunnlaget for det som skulle bli en av de mest vellykkede sosiale bevegelsene i norsk historie.

Gjennom de harde 60- og 70-årene bygget de gradvis støtte og synlighet. De utfordret samfunnets normer, kjempet mot diskriminering og banet vei for de første juridiske seirene. Det var en periode med genuint radikalt potensiale, der bevegelsen representerte en fundamental utfordring til samfunnets strukturer.

Fra marginalisering til maktposisjon
Gradvis vant bevegelsen frem. Avkriminaliseringen av homofili var bare begynnelsen. Med strategisk aktivisme og utrettelig arbeid oppnådde bevegelsen stadig nye milepæler:

• Diskrimineringsvern
• Partnerskapslov
• Kjønnsnøytral ekteskapslov
• Rettigheter for transpersoner
• Bred representasjon i media og kultur

Denne utviklingen representerer en av de mest dramatiske holdningsendringene i moderne norsk historie. Fra å være utstøtt og marginalisert har LHBTI-befolkningen beveget seg til samfunnets sentrum. Fra å kjempe mot staten får de nå støtte av den.

Triumfens tid: Mainstream-aksept
I dag er Pride-feiringer ikke lenger kontroversielle protestmarkeringer, men folkefester med bred deltakelse. Denne aksepten er symbolisert gjennom:

• Regnbueflagg på offentlige bygninger
• Statsministre som går i Pride-parader
• Konserter og arrangementer med toppartister
• En hel måned dedikert til feiring
• Omfattende dekning i mediene

Dette representerer en ekstraordinær seier for bevegelsen. Fra å være en undertrykt minoritet har LHBTI-personer og deres allierte nå maktet å sikre sin plass i samfunnets hovedstrøm. Der aktivister en gang ble arrestert, eskorteres paradene nå av politiet. Der politikere en gang fryktet assosiasjoner med homobevegelsen, konkurrerer de nå om å vise sin støtte.

Næringslivets omfavnelse og global påvirkning
Pride-bevegelsens suksess demonstreres også gjennom næringslivets brede omfavnelse. Store selskaper konkurrerer om å vise sin støtte og å assosieres med Pride:

• Banker endrer logoer til regnbuefarger
• Flyselskaper maler fly i Pride-farger
• Butikkjeder lanserer Pride-kolleksjoner
• Tech-giganter promoterer LHBTI-inkludering

Samtidig har den norske homobevegelsen blitt en inspirasjon og modell for aktivister i land hvor LHBTI-personer fortsatt kjemper for grunnleggende rettigheter. Den norske modellen eksporteres gjennom internasjonalt solidaritetsarbeid.

MEN: DEN MØRKE BAKSIDEN AV SUKSESSEN
Men bak fasaden av denne tilsynelatende suksesshistorien skjuler det seg en mer problematisk virkelighet. For hva har egentlig skjedd med den radikale bevegelsen som en gang utfordret selve systemet? Har den ikke snarere blitt kuppet av de samme kommersielle kreftene den en gang sto imot?

Den kommersielle overtagelsen
Det som en gang var en genuin motstandsbevegelse har blitt redusert til en markedsføringsmulighet. Store selskaper bruker ikke regnbueflagget fordi de bryr seg om LHBTI-rettigheter – de gjør det fordi det selger. "Rainbow washing" er blitt en kynisk markedsføringsstrategi der selskaper kan kjøpe seg godvilje uten reelt engasjement:

• Selskaper som viser Pride-støtte i vestlige markeder mens de samarbeider med homofobe regimer i andre land
• Produksjon av Pride-merchandise i lavkostland med dårlige arbeidstakerrettigheter
• Overfladisk støtte i juni, men ingen reell innsats resten av året

Dette er ikke solidaritet – det er kynisk utnyttelse av en sosial bevegelse for profitt.

Fra motkultur til konformitetspoliti
Enda mer urovekkende er hvordan en bevegelse som kjempet for retten til å være annerledes nå krever konformitet. Pride har gått fra å være en frivillig feiring til å bli et sosialt krav. Bedrifter, organisasjoner og enkeltpersoner som velger å stå utenfor risikerer offentlig uthenging, boikott eller beskyldninger om intoleranse.

Dette representerer et dypt ironisk skifte: bevegelsen som kjempet mot tvang og for mangfold har selv blitt en mekanisme for sosial kontroll.

Statsstøttens lenker
Med statsstøtte og institusjonalisering har bevegelsen mistet sin radikale brodd. Den har blitt avhengig av den samme staten den en gang utfordret, og dermed ute av stand til å stille grunnleggende spørsmål ved systemet. FRI fungerer nå mer som et statlig godkjent organ for identitetspolitikk enn som en genuin motkultur.

Dette reiser spørsmålet: Kan en statsstøttet organisasjon noensinne være genuint systemkritisk?

En bevegelse som har forrådt sine røtter?
Den mest fundamentale kritikken er at Pride-bevegelsen har forrådt sine revolusjonære røtter. Den har byttet radikal samfunnskritikk mot overfladisk aksept og kommersiell suksess. Bevegelsen som en gang sto utenfor makten og kritiserte den, er nå blitt en del av den.

I prosessen har den mistet sin evne til å stille de vanskelige spørsmålene, til å utfordre status quo, til å være en genuin motkultur. Den har blitt et kommersielt produkt, pakket og solgt av de samme kreftene som historisk har undertrykt den.

For de som bryr seg om bevegelsens opprinnelige idealer, er det på tide å erkjenne at Pride har blitt kuppet av kommersielle og politiske interesser – og å spørre seg hva som egentlig feires når regnbueflagget heises og sponsorlogoene glitrer i paraden.

Når du feires av systemet er du ikke lenger motstand
Når regnbueflagg vaier fra banker og departement, når store mediekonsern lager Pride-spesialer, når politiet eskorterer paradene og næringslivstopper står i første rekke – da er du per definisjon ikke lenger en motstandsbevegelse. Du er blitt en del av det samme systemet du en gang utfordret.

Den virkelige motstandskampen handler ikke om å bli feiret av makteliten eller å bli promotert av kommersielle giganter. Det handler om å stå imot – ofte alene og upopulær – mot konsensus og konformitet. Den dagen hele etablissementet applauderer din bevegelse, er det et sikkert tegn på at den har mistet sin radikale brodd og blitt absorbert av systemet den skulle utfordre.

Pride har gått fra å være en genuin motstandsbevegelse til å bli et velpolert, kommersielt-vennlig produkt som tjener systemets behov; et merkevare, et brand som vi assosierer oss med på profilbildet. Det er kanskje den mest effektive måten å nøytralisere en trusel på: ikke bekjemp den – omfavn den, kommersialiser den, og gjør den til din egen.

Og slik forsvant den radikale sjelen til homobevegelsen, bak glitter, parader og sponsorlogoer.

Den nye segregeringen: "Oss" mot "dem"
Ironisk nok har en bevegelse som oppsto for å bryte ned skillelinjer og skape inkludering nå blitt et av de mest effektive verktøyene for å skape nye skillelinjer i samfunnet. Pride har blitt en mekanisme for sosial sortering – et tydelig skille mellom "oss" (de progressive, de aksepterte) og "dem" (de som står utenfor).

Denne nye identitetspolitikken fungerer som en moralsk lakmustest der deltagelse i Pride-feiringer og bruk av regnbueflagg signaliserer tilhørighet til den "riktige" siden av historien. De som av ulike grunner ikke ønsker å delta, risikerer umiddelbart å bli plassert i kategorien "dem" – de intolerante, de bakstreverske. Dette sosiale presset har lite med frigjøring å gjøre, og mye med konformitet og gruppetenkning.

Slik har Pride-bevegelsen, som en gang kjempet mot ekskludering, paradoksalt nok blitt et redskap for å skape nye inn-grupper og ut-grupper. Den har blitt en identitetsmarkør som effektivt sorterer mennesker basert på deres villighet til å slutte seg til en spesifikk ideologisk og kulturell posisjon. Dette er ikke frigjøring – det er bare en ny form for sosial kontroll.

Skyggen av fortiden og kritiske spørsmål
Selv om dagens FRI har tatt tydelig avstand fra sin historiske kobling til pedofile grupper på 1980-tallet, reiser denne historien legitime spørsmål om bevegelsens evne til selvkritikk og refleksjon. Den problematiske historien viser hvordan ideologisk gruppetenkning kan føre til alvorlige feiltrinn når en bevegelse blir for selvopptatt og høy på seg selv.

Dette historiske eksemplet bør minne oss på viktigheten av å opprettholde en kritisk distanse til enhver bevegelse, uansett hvor populær eller institusjonalisert den har blitt. En sunn demokratisk kultur krever at vi kan diskutere både historiske og nåtidige aspekter ved enhver bevegelse uten at kritiske spørsmål automatisk blir avfeid som intoleranse.

Pride er gay.

Flere slike tekster vil publiseres fremover.
Har du noe du vil si – og tør å stå i det (med navn eller ikke)? Ta kontakt.